Jeg forbanner tidens elv, av Per Petterson

Jeg forbanner tidens elv, Per PettersonPer Petterson har skrevet mange gode bøker, ikke bare Ut og stjæle hester. Men det store gjennombruddet, både nasjonalt og ikke minst internasjonalt, kom likevel med Ut og stjæle hester. Både fordi det antakelig - i alle fall etter min mening - var den beste boken så langt. Kanskje også fordi den engelske oversettelsen. Out Stealing Horses var en nærmest perfekt oversettelse. Den var faktisk bedre å lese enn den norske originalen.

Så mottok han store priser, ikke minst Dublin-prisen, havnet på New York Times bestselgerliste, fikk enormt god omtale verden over, og solgte over en halv million bøker i utlandet. Og det er en enorm prestasjon!

Bibliografi, Per Petterson

  • Aske i munnen, sand i skoa – noveller (1987)
  • Ekkoland (1989)
  • Det er greit for meg (1992)
  • Til Sibir (1996)
  • I kjølvannet (2000)
  • Ut og stjæle hester (2003)
  • Månen over Porten – essays (2004)
  • Jeg forbanner tidens elv (2008)

Priser - utvalgte

  • Brageprisen 2000 (I kjølvannet)
  • Bokhandlerprisen 2003 (Ut og stjæle hester)
  • Kritikerprisen 2003 (Ut og stjæle hester)
  • Independent Foreign Fiction Prize 2006 (Out stealing horses)
  • Le Prix Littéraire Européen Madeleine Zepter 2006 (Pas facile de voler des chevaux)
  • Le Prix Mille Pages 2006 (Pas facile de voler des chevaux)
  • International IMPAC Dublin Literary Award 2007 (Out stealing horses)
  • Prix des Lecteurs de littérature européenne 2007 (Pas facile de voler des chevaux)
  • Brageprisen 2008 (Jeg forbanner tidens elv)
  • Kritikerprisen 2008 (Jeg forbanner tidens elv)
  • Nordisk Råds litteraturpris 2009 (Jeg forbanner tidens elv)
Per Petterson

Linker og nyheter

Dermed var fallhøyden stor for Petterson da han skrev Jeg forbanner tidens elv. For nå var forventningene skyhøye. Men Petterson leverer nok en gang han. Rolig, slepent, elegant og velskrevet. En ny lavmælt og rolig historie om en relasjon. Ut og stjæle hester handlet om mangt og mye, men det sentrale var relasjonen mellom Trond og hans far. Denne gangen er det også en nær, intim og personlighets­dannende relasjon som står i sentrum: Relasjonen mellom en mor og en sønn. Kanskje den aller viktigste og aller næreste relasjonen som finnes overhodet?

Jeg forbanner tidens elv handler om en sønn – Arvid Jansen, som har vært med i flere av bøkene - og en mor som elsker hverandre, som står så nær hverandre at det ikke hersker noen tvil om båndet mellom dem. Men som likevel er ute av stand til å vise det. Og ikke bare det – de gjør det som oftest det motsatte. Gang på gang avviser de hverandre. To sterke, to spesielle og to tett relaterte personligheter som agerer ut en dialektikk.

- Jeg reiser i dag, sa mora mi.
- Hvor da, sa faren min.
- Hjem.
- Hjem, sa han, - i dag? Vi må vel snakke om det først? Jeg må vel få tid til å tenke meg om?
- Det er ingenting å snakke om, sa mora mi. - Jeg har bestilt billett. Jeg har nettopp fått brev fra Aker sykehus. Jeg har kreft.
- Har du kreft?
- Ja. Jeg har kreft i magen. Så jeg må hjem en tur nå.
Hun sa fortsatt hjem om Danmark, om den spesielle byen hun kom fra langt nord i det lille landet, enda hun hadde bodd i Norge, i Oslo, i temmelig nøyaktig førti år.
- Men, vil du dra aleine, da, sa han.
- Ja, sa mora mi, - det er det jeg vil, og hun visste at når hun sa det på den måten, ble faren min såra og lei seg, og det hadde hun jo ingen glede av, tvert imot, han har fortjent bedre, tenkte hun, etter så mye liv, men hun følte ikke at hun hadde noe valg. Hun var nødt til å reise aleine.
- Jeg blir nok ikke lenge, sa hun, - bare noen dager, så kommer jeg tilbake. Jeg må jo inn til sykehuset. Jeg skal vel opereres. Det håper jeg i hvert fall. Uansett tar jeg båten i kveld.
Hun så på armbåndsuret sitt.
- Det vil si om tre timer. Det er best jeg går opp og pakker.

For Arvid representerer morens sykdom på noen måter et svik. Et kvinnesvik. For kvinnene rundt ham forsvinner. Kona hans har forlatt ham. Og nå har moren gått bort og fått kreft. Kommer hun også til å forlate ham? Det er krise. For moren, men og for ham. Og hvor står egentlig han selv i livet? Ikke minst – hvor skal han gå?

Tematisk sett er det fellestrekk mellom Ut og stjæle hester og Jeg forbanner tidens elv. Og på mange måter er det en like sterk litterær prestasjon vi står overfor her. Og en bok som allerede har fått Nordisk Råds litteraturpris. Men som bok likner boken kanskje mer på Til Sibir, og er kanskje også litterært sett mer på nivå med den.

Jeg likte Jeg forbanner tidens elv svært godt. I stor grad fordi jeg liker språket og det dvelende i bøkene til Per Petterson. De kan ofte være likefremme i beskrivelsene og dialogene, men de har en refleksjonsdybde og modenhet i seg som appellerer til meg. Også dette er en likefrem og god roman, neddempet, stemningsfull og fin. Som har god dybde i presentasjonen av relasjonen mellom den selvproletariserte Arvid som nå har blitt voksen og en mor gjennom en lang og kompleks familiehistorie.

Dette er god lesning. En bok som passer til et glass god rødvin, stillhet og ettertanke. En bok som leses i porsjoner og fordøyes gradvis. En bok med varme og humor. En bok som vokser mens en leser. Jeg forbanner tidens elv er en verdifull roman.


Per Petterson: Ut og stjæle hester

Per Pettersons tittel, Ut og stjæle hester, var bare helt feil for meg. Det var cowboys i ville vesten som drev med å stjæle hester. Det er ingen her til lands som driver med slikt, og det var ikke noen som gjorde det før i tiden heller. Tror jeg. Så jeg syntes ikke noe om tittelen på Per Pettersons bok. Ut og stjæle hester? For å være helt presis: Jeg syntes den var ganske Harry, faktisk. Derfor gjorde jeg det eneste riktige. Jeg Ut og stjæle hester, av Per Pettersonhoppet over den. Lot være å lese boken.

Men så skjedde jo alle disse sakene med boken da - priser, oversettelser, anerkjennelse både hjemme og ute i den store verden. Alt dette merket jeg meg, men klarte å holde distanse til det. Men så begynte, på toppen av det hele, folk jeg kjenner å fortelle meg at Ut og stjæle hester var en flott bok, og så videre. Så bet jeg i det sure eplet da, slik at jeg i det minste kunne bli i stand til å fortelle hvor surt det var.

Men det ble ikke slik. Etter noen få sider forelsket jeg meg i boken. Det startet med at jeg merket at jeg satt og smilte mens jeg leste. Lo gjorde jeg visst også. Og koste meg. Boken var ikke helt slik jeg hadde tenkt.

Sett fra utsiden er handlingen i boken relativt enkel. Den 67 år gamle Trond flytter inn i et hus ved en innsjø i skogen. Her bor han alene sammen med hunden sin og tilbringer tiden med praktisk arbeid og hverdagslige gjøremål. Hele livet har jeg lengta etter å være aleine på et sted som dette. Sjøl når det var på det fineste, og det har ikke vært sjelden. Men det blir ikke slik for Trond. Møter med mannen i nabohytta utløser vanskelige minner som begynner å trenge seg på. Minner om faren, sommeren 1948, og spesielle opplevelser for en femtenåring. Vi er med på Tronds gjenopplevelser av minnene og bearbeidingen i nåtid. Historien er god og den fortelles varsomt.

Men det var ikke bare historien som fikk meg til å elske boken. Først og fremst var det språket - den nydelige, litt avstandspregete og nøkterne språkdrakten som får små og store ting til å stå frem i den glansen jeg som leser tolker dem i. Som gjør at det gledelige og det tunge, det skjønne og det tragiske formidles til meg på en såpass ubearbeidet måte at jeg får behov for å reflektere og egentlig nærmest tvinges til å forholde meg.

Dernest var det observasjonene, tankene, refleksjonene - om trivielle, dagligdagse begivenheter, om livet i sin alminnelighet eller om begivenheter, der Tronds ståsted og fortolkningsramme gir ektehet, men også perspektiv, som får mye og mangt til å fortone seg svært så annerledes i forhold til mer tilvante vurderingsrammer.

Det var vel kanskje en glipp å ikke lese Ut og stjæle hester tidligere. Kanskje. Men så er det jo det med bøker da, at i motsetning til avisenes forsider - og til og med deres ledere og kultursider - så kan en god bok leses sånn litt på etterskudd, noen ganger til og med noen hundre år i etterkant. Bøker er kunst. Verdien i kunsten forsvinner ikke og blir stort sett ikke engang redusert over tid. Så da så.

Bestill boken Ut og stjæle hester direkte fra Bokkilden! Pettersons Ekkoland er også vel verdt å lese!