Den onde hyrde, av Jens Bjørneboe

Jens BjørneboeJens Bjørneboe skriver godt. Jeg vet ikke helt hvorfor dette overrasker meg, for jeg har lest en del av essayene hans, men jeg hadde kanskje ventet meg mer polemikk og mindre romankunst.

Mer Jens Bjørneboe

Se også an­meld­elser av Tore Rems biografi om Jens Bjørne­boe: Sin egen herre (del 1) og Født til frihet (del 2), samt av Jonas og Uten en tråd.

Den onde hyrde (1960) er ikke polemikk, det er satire, av den typen du ikke ler av. I våre dager er det politisk korrekt å klage på snillisme i fengselsvesenet, men alle reformer til tross kommer jeg aldri til å føle meg vel med innesperring som straffemetode. I beste fall kan jeg føle at noen fortjener det, men ikke at det gir mening på noe høyere nivå enn å holde forbryterne Den onde hyrde, av Jens Bjørneboevekke fra ofrene sine en stund. Jeg vet ikke om noe alternativ, men liker det gjør jeg ikke. Det blir ikke bedre av at vi deler ut de strengeste straffene for handlinger som knapt burde vært forbudt.

Jeg tror at den dagen ettertiden skal dømme oss - for det skal de, slik vi dømmer våre forgjengere - så er det narkokrigen de vil ta oss på. De vil kalle det en av de store statlige forbrytelsene i vår tid, og de av oss som fremdeles er i live vil ha lite å si til vårt forsvar, for ikke gjorde vi noe og ikke sa vi noe, vi bare lot det skje.

Narkotika er ikke et tema i Den onde hyrde, men det er noe jeg vil du skal ha i tankene når du leser den, i tilfelle du føler deg fristet til å tenke at heldigvis er alt så mye bedre nå.

-- skrevet av Bjørn Stærk

Før jeg brenner ned, av Gaute Heivoll

Før jeg brenner ned er Gaute Heivolls Før jeg brenner ned, Gaute Heivollfjerde roman. Det er en bok om en pyroman som delvis tar sitt utgangspunkt i en av Norgeshistoriens største pyromanisaker. Når jeg sier ”delvis”, så er det fordi en annen tråd i boken forteller forfatterens historie. Forfatteren er en mann som ble døpt dagen før denne forferdelige saken ble oppklart og som av en eller annen grunn har levd hele livet sitt med historien om brannene og alt det forferdelige som skjedde i et lite lokalsamfunn på det blide Sørlandet, i nærheten av Kristiansand.

Jeg er ikke spesielt interessert i pyromaner og jeg hadde ikke i utgangspunktet trodd at denne boken ville engasjere meg etter å ha lest bokomslaget (egentlig en tabbe – jeg prøver stort sett å la vær å lese bokomslag før jeg leser bøker, jeg vil oppleve dem uten veiledning). Likevel gjorde den det. Og jeg vet hvorfor, i alle fall kan jeg se to gode grunner.

Den viktigste grunnen til at denne boken engasjerer er at den går så dypt, virker så ekte, fremstår som en så autentisk og stort sett forståelig beskrivelse av pyromanen og handlingene hans. Gjør ham til et menneske med kjøtt og bein, til en person det er mulig å forstå selv om en ikke nødvendigvis sympatiserer med eller unnskylder ham. Med andre ord fordi det er en bok som forteller en god historie om et menneske, familien hans, bygda og omgivelsene på en fin og varm måte uten klisjeer. Og som makter å se galskapen utenfra på en rolig måte.

Den andre grunnen til å like denne boken er dens stillferdighet. Boken er skrevet med en lavmælt ro og et betydelig innslag av kontemplasjon som er en Per Petterson verdig. Boken er også spennende konstruert – forskjellige historier som delvis henger sammen er flettet på en konstruktiv og engasjerende måte. Og til og med grusomme historier – som historien om mannen som sprengte seg selv i hel med dynamitt – blir fortalt i en rolig, sindig, men likevel intens og klar språkdrakt, der flotte bilder som syntetiserer hendelsene blir brukt som formidlingsredskap. I tilfellet med dynamitten er det bildet av moren som går omkring og samler opp delene i forkleet. Et kraftig bilde. Et bilde som blir sittende. Og et bilde som oppsummerer og representerer forferdelsen på en stille og varsom måte.

Før jeg brenner ned forteller en svært usedvanlig og forskrekkelig historie på en aldeles frem ragende måte. Det er en rystende og engasjerende roman fra en forfatter som med denne boken tar skrittet opp i elitedivisjonen i norsk litteratur. Helt klart en av høstens beste romaner!

"Med høy intensitet, men samtidig stor ro, forteller Gaute Heivoll den sterke historien om en pyroman som setter skrekk i en hel sørlandsbygd." —Sindre Hovdenakk, VG

"Gaute Heivoll er som djervt visuell forteller ikke redd for å kaste seg ut på de sytti tusen favners dyp. Det gjør at han skriver mer enn leseverdig." —Terje Stemland, Aftenposten

"Fabelaktig fra Heivoll" - Anne Cathrine Straume, NRK

""Før jeg brenner ned" ... er enda bedre enn noe han har gjort tidligere. Snakker vi om høstens opprykk fra kredibel forfatter for de innvidde til norsk husholdningsnavn?" Annette Orre, Dagsavisen